Kjemisk pleie av bilen
Beskyttelse av bildekk
Ved lengre bruk eller lagring uten bruk blir gummien sprø, hard og mister elastisiteten. Denne prosessen er langsom, og varer i flere år.
Tilstanden til bildekk avhenger først og fremst av virkningen av oksygen, ozon og ultrafiolett stråling. Varme akselererer reaksjoner som bryter ned gummien.
I spent tilstand eldes gummien raskere, det vil si nettopp ved vanlig bruk. Gummiens største fiender er kobber, kobolt og mangan. Selv små mengder av disse metallene angriper og ødelegger gummien i løpet av kort tid.
Vi må beskytte gummien mot olje (olje løser den opp), sollys og varme. Lagring av gummi som ikke er i bruk, krever kjølige og fuktige rom, og det er ønskelig å belegge gummioverflatene med kjemiske beskyttelsesmidler.
For pleie av gummi er det bra å stryke gummioverflatene med en 50%-prosent blanding av glyserin og vann, to til tre ganger.
Frostvæske
Etylenglykol er en fargeløs, klar, sirupsaktig væske uten lukt. Kokepunktet er 197,2°C. (60%-prosent vandig løsning av etylenglykol fryser ved -40°C.)
Blandingen til kjølemiddel, for ulike temperaturer, kan vi lage ved å blande vann med etylenglykol i følgende forhold:
10% etylenglykol og 90% vann, brukes ned til -4°C,
20% etylenglykol og 80% vann, brukes ned til -9°C,
30% etylenglykol og 70% vann, brukes ned til -15°C,
40% etylenglykol og 60% vann, brukes ned til -24°C,
50% etylenglykol og 50% vann, brukes ned til -36°C.
For å forhindre korrosjon tilsetter vi 3-7 gram natriumbenzoat i hver liter av blandingen. Etylenglykol er giftig!
Mykgjøring av kjølevann
Det beste er å bruke regnvann eller destillert vann. Middels hardt vann myknes med 5 g lesket kalk og 10 gram soda per 10 liter vann. Etter noen timers henstand vil det utfelte bunnfallet sedimentere, slik at vi lett kan helle av det klare vannet. Det avskillte, rene vannet heller vi over i en annen beholder, og først deretter fyller vi det i kjøleren.
Oppløsning av kalkbelegg
Hvis vi merker utfelling av kalk i kjøleskapet, heller vi i en varm løsning av trinatriumfosfat (Na3PO4), som vil løse opp kalkutfellingen.
På 100 liter vann tilsetter vi 6 g trinatriumfosfat, og ved oppvarming av løsningen til 80-90°C vasker vi radiatoren i løpet av 3-4 time, mens vannet får sirkulere i kjølesystemet; deretter tapper vi ut løsningen og skyller radiatoren med rent vann. Om nødvendig gjentar vi denne prosedyren flere ganger, inntil kalkbelegget er fullstendig oppløst.
Avdugging
Erfaring har vist oss at metall- og glassflater lett dugger til dersom den ene siden holder en lavere temperatur. På den andre, varmere siden kondenserer da vanndamp lett. Vi skal nevne noen oppskrifter for å avdugge slike flater:
1. 100 g vann,
30 g glyserin,
3 g eggehvite,
0,5 g natriumbenzoat.
2. 79 deler vann,
20 deler glyserin,
1 del albumin,
0,1 del fenol.
3. 5 deler silikoneolje,
35 trikloretylen,
oppløst i 60 deler bensin.
Polyplaster
(plastiske masser)
Selv om de er de yngste medlemmene av den store familien av kjemikalier som brukes i husholdningen, har de allerede fortrengt mange klassiske stoffer fra bruk.
Deres klassifisering er best å gjøre etter metoden for varmebehandling. Nemlig vil noen mykne ved oppvarming, mens andre blir herdede ved oppvarming. De første kalles termoplaster, de andre herdeplaster. Herdeplaster kan ofte én gang omdannes til en halvflytende tilstand ved oppvarming, (i formene tar de ønsket form), men videre varmevirkning fører dem irreversibelt til fast tilstand. Ved oppvarming på nytt kan vi ikke lenger mykne dem.
Termoplaster mykner ved oppvarming - blir plastiske - kan formes i støpeformer og herder ved avkjøling. Ved gjentatt oppvarming mykner de igjen og kan formes på nytt. Denne omforming kan gjentas utallige ganger.
Termoplaster
Polyetylen
Polyetylen er en polymer av etylen. Et luftigt, plastisk materiale som ved berøring virker fettaktig. Det er ikke giftig og motstår kjemisk påvirkning utmerket. Det smelter ved omtrent 105-110°C. Ved romtemperatur finnes det verken egnet løsemiddel eller lim. Typisk bruk: elektrisk isolasjonsmateriale, uknuselige beholdere, rør, folier. Det kan ikke bearbeides med skjæreverktøy.
Polypropylen
Polymeren er propylen. Den ligner polyetylen, men er sprøere og smelter ved omtrent 180°C. Den egner seg ikke for manuell støping på grunn av den høye tettheten til smelten. Den er ikke giftig og er motstandsdyktig mot kjemikalier. Ved romtemperatur er den uløselig og kan ikke limes.
Bruken av polypropylen er lik polyetylen, men på grunn av høyere smeltepunkt og større strekkfasthet kan det anvendes på et bredere område. Slik brukes det for eksempel til beholdere og utstyr som steriliseres, trykkrør, vifteblader og propeller til motorbåter, uknuselige bokser, leker osv. Alle disse produktene lages av polypropylen. Det egner seg dårligere til sponavvirkende bearbeiding.
Polymetylakrylat
(Plexiglass)
Plexiglass er en polymer av metylester av akrylsyre. Det er et klart, sjelden farget, noe mindre sprøtt materiale enn polystyren. Ved 90°C begynner oppmykingen, og ved 140-150°C kan det plastisk bearbeides. Det er ikke giftig, og er delvis motstandsdyktig mot syrer og baser. Den beste løsemiddelet er kloroform, som samtidig også er lim. Det slipper lysstråler usedvanlig godt gjennom. På markedet leveres det som plater, rør og stenger. Handelsnavnet for plexiglass produsert i Galenika Zemun er klirit. Det bearbeides godt med skjærende verktøy. Etter varmebehandling, når det er avkjølt, holder det godt på den formen det har fått. Ved oppvarming igjen går det tilbake til sin opprinnelige form. Det er svært godt egnet til småarbeider i hjemmet.
Polystyren
Polystyren er en polymer av vinyl-benzen. Fargeløs, transparent eller gjennomskinnelig. Bløtgjøring begynner ved omkring 80°C, og bearbeidingstemperaturen er omkring 120-140°C, mens den allerede brytes ned ved 200°.
Det er ikke giftig; syrer og alkalier løser det opp. Den beste løsemiddelet, henholdsvis limet, er benzen. En plasttype som har vært kjent og brukt lenge. Den relative sprøheten og bruddømfintligheten begrenser ellers bruksområdet, som er svært vidt. Bokser, kar, leker, knapper, deretter kammer, håndtak, akkumulatorbokser, folier og lignende produkter lages av polystyren. De elektriske egenskapene, dielektrisk styrke og små dielektriske tap gjør det til et utmerket materiale i elektroteknikk. Benzenløsning av polystyren er et utmerket lim for papir, impregnerer svært godt og er vanntett. Det anbefales ikke til maskinbearbeiding med sponavtak.
Polyamid (nylon)
Etter kjemisk sammensetning er det et kondensasjonsprodukt av dikarboksylsyrer og diaminer. Strukturen ligner naturlige proteiner. Det er svært motstandsdyktig, gulaktig og gjennomsiktig. Smeltepunktet er rundt 140°C. Det er ikke giftig; ferskt oppløst har det en bitter smak på grunn av nedbrytningsprodukter. Det er mindre motstandsdyktig mot kjemikalier. Det finnes ikke noe egnet løsemiddel; det løses i maursyre, eller eddiksyre.
Det brukes oftest til produksjon av fibre. Ved sprøytestøping og pressing fremstilles det også ulike gjenstander. Polyamidmasser lar seg dessuten bearbeide godt ved sponavvirkning, særlig ved produksjon av støysvake tannhjul og aksler.
Polyvinylklorid (PVC, mipolam)
Etter kjemisk sammensetning er det en polymer av vinylklorid. Et hardt, fargeløst, harpikslignende materiale. Ved bruk blandes det med mindre eller større mengder mykgjøringsmiddel (dibutylftalat, dioktylftalat). Avhengig av mengden mykgjøringsmiddel får vi hard PVC (Vinidur) eller et mykgjort, elastisk produkt (Mipolam). Det står utmerket imot påvirkning fra kjemikalier. Det finnes ikke noe egnet løsemiddel; klorerte løsemidler (karbontetraklorid, kloroform, dikloretan, cykloheksanon) løser det langsomt opp. Til liming finnes det spesielt PVC-lim på markedet. Det limes relativt dårlig med en blanding av 1:1 dikloretan og cykloheksanon.
Brukes til: rør (bearbeides godt ved sponfjerning, blir smidig ved oppvarming) for vannforsyning, avløp osv., ved fremstilling av beholdere for syrer og kjemikalier. Myknet PVC brukes først og fremst til fremstilling av folier (regnfrakker, emballasje, poser). Sammenføyning av PVC utføres oftest ved sveising med varm luft. Mykede PVC-folier sammenføyes ved en kombinasjon av sveising og liming.
Polytetrafluoretylen (teflon)
Etter kjemisk sammensetning er det en polymer av tetrafluoretylen. Fast, litt elastisk, fargeløs og i et tynt lag gjennomsiktig. Større blokker er melkehvite. De enestående dielektriske egenskapene samt de fremragende temperaturegenskapene og den fullstendige uoppløseligheten gjør dette materialet uerstattelig på enkelte områder. Imidlertid gjør kostnaden det vanskelig tilgjengelig. Industriell bearbeiding av teflon er ganske vanskelig, og bearbeiding i hjemmet enda vanskeligere. Det finnes ingen løsningsmidler. Det kan bare limes med spesiallim, og med svært beskjedent resultat. Det kan brukes opp til 350°C, mykner ved rundt 400-450°C.
Celluloseacetat
Det fremstilles av naturlig cellulose (vatt) ved hjelp av eddiksyre. Det har et komplisert molekyl, med variabel sammensetning.
Et fast, motstandsdyktig materiale, men ikke motstandsdyktig ved litt høyere temperaturer. Mykgjøring begynner ved 60°С, smelter ved 100–110°С. Det er transparent, men gjennomskinneligheten når ikke gjennomskinneligheten til polystyren. Bruken er lik polystyren, men gjenstander av celluloseacetat brekker lettere. Det kan ikke farges like godt som polystyren. Det er ikke brannfarlig, og brukes derfor til produksjon av film. Løsemidler er (avhengig av produksjonsmåte) aceton, (kloroform, dikloretylen). Liming utføres best med konsentrert eddiksyreløsning. Varmebehandling og bearbeiding med sponavtak er mulig.
Nitrocellulose (celluloid)
Den framstilles av naturlig cellulose ved virkning av salpetersyre. Den består av uensartede, kompliserte molekyler.
Ligner bomull, et svært brannfarlig, eksplosivt stoff. Løses godt i aceton. Løsninger med tilsetning av mykgjørere (dietylftalat, dibutylftalat) er velkjente lakktyper (nitrolakk, zapponlakk, kollodiumlakk, dukolakk).
Nitrocellulose, blandet med kamfer (10-30%), som mykgjører, er kjent under navnet celluloid. Dette stoffet er en av de første plasttypene, med utmerkede egenskaper (slagfast, gjennomsiktig, billig, estetisk tiltalende), og er bare blitt fortrengt fra daglig bruk på grunn av sin store brennbarhet. Ved arbeid og bearbeiding må man gå svært forsiktig fram. Bearbeidingen skjer hovedsakelig av plateformede emner ved kutting, liming og bøying. Til liming brukes aceton.
Duroplaster
(Тermostabile polypaster)
Poliplastene i denne gruppen ble oppdaget først. Ved produksjon og bruk av disse stoffene er to faser karakteristiske: først fremstilles termoplast, (den mykner ved oppvarming), deretter blandes massen med »fyllstoffer«, og det slik oppnådde stoffet er råstoff for produksjon av ulike artikler.
Ved videre bearbeiding formes materialet ved pressing og sprøytestøping; plastmateriale som er herdet ved varme, kan ikke lenger bearbeides ved oppvarming, og det er heller ikke løselig i løsemidler.
Fenoplast (bakelitt)
Materialet har en tydelig bakelittlukt, og på grunn av grunnråstoffets mørke farge kan det ikke produseres gjenstander i lysere farger. Til 170°С tåler det temperaturpåvirkning, deretter mister det sin fasthet. Ved rundt 400°С brytes det ned, forkuller.
Avhengig av typen »fyllstoff« er bakelitt sprø, seig eller skjør. Den brukes hovedsakelig til tekniske formål: stikkontakter, koblinger, håndtak, isolatorer, bokser osv. Den egner seg ikke til oppbevaring av næringsmidler. For bearbeiding i husholdningen er halvfabrikata, lagdelte plater, rør og stenger best egnet. Den hefter meget godt til epoksyharpikser.
Aminoplaster (doramin, nikeplast)
Produseres av formaldehyd og karbamid. Produktet er fargeløst, luktfritt og giftfritt. Også egnet til lagring av næringsmidler. Dette forholdet, samt at det kan brukes i åpne farger, gir det en stor fordel. Ellers er bruken lik bakelittresiner. Halvfabrikata til bruk i husholdninger kommer sjelden på markedet.
Polyesterharpikser (elastirol, polikon)
De produseres ved kondensasjon av dikarboksylsyrer og dihydroksyalkoholer. Av utgangsrawvarene må den ene inneholde en dobbeltbinding. Den dannede harpiksen løses opp i en monomer. Denne massen, som ligner honning, herder tidligere eller senere, ved romtemperatur eller ved forhøyede temperaturer, under påvirkning av tilsatte katalysatorer og avhengig av typen og mengden av disse katalysatorene. Før herdingen kan den farges i ulike farger. Ideell, men vanskelig å skaffe. Egner seg for produksjon av små serier eller enkeltartikler.
Ved støpebearbeiding helles massen enkelt i formen, og fyller den uten pressing; formen kan være av gips, tre, voks, plastilin osv. Man må bare vente til massen har herdet, så kan den ferdige delen tas ut av formen.
I henhold til en annen fremgangsmåte mettes glass- eller tekstilduk med harpiks og legges på en form eller i en støpeform. Slik fremstilles båter, karosserier, vernehjelmer osv.
Dyre gjenstander, som arkeologiske funn, undervannsapparater osv., kan svært vellykket beskyttes med gjennomsiktig harpiks. Hard harpiks egner seg svært godt til bearbeiding med sponavtaking, binder godt til sin egen monomer og poleres utmerket. Den er meget motstandsdyktig mot værpåkjenninger og er en utmerket elektrisk isolator.
Epoksyharpikser (eporezit, araldit)
Etter den kjemiske strukturen kan epoksyharpikser klassifiseres blant polyestere. Derfor tilsvarer også bruken deres i de fleste tilfeller bruken av polyestere. De fremstilles fra flytende til faste produkter, i ulike viskositeter. Flytende produkter lar seg bearbeide bedre, mens faste har noe bedre egenskaper. Avhengig av katalysatoren for kryssbinding kan herdingstiden for harpiksen ligge innenfor svært vide grenser. Om noe, er det et enda bedre bearbeidingsmateriale enn polyestere. Dessverre er de også ganske vanskelige å skaffe.
I tillegg til støpesharpikser finnes det blant epoksyharpikser utmerkede lim. Disse limene kan brukes til å lime uvanlige materialer, som: metall–metall, metall-glass, glass-glass.