Isolering av fuktige vegger er komplisert, men viktig og nyttig som reparasjon. Før vi går nærmere inn på isolering, skal vi gjøre oss kjent med de grunnleggende murverktøyene. Skjeen eller fangen brukes til påføring av materialet (fig. 1, 1. del). Velg om mulig den minste fangen som er praktisk mulig, fordi kontinuerlig håndtering av en fylt fang belaster håndleddet kraftig. For å fordele og avrette mørtelen brukes en murskje (fig. 1, 2. del).
Det er svært viktig for murskjeen at midtlinjen til skaftet går gjennom spissen på murskjeen. Ved valg av murskje bør de med mindre dimensjoner og avrundet spiss foretrekkes. Treglattere (perdaške) brukes til å jevne mørtel (fig. 1, 5. del). Vi bør ha glattere i så mange dimensjoner, dvs. størrelser, som mulig. Ved valg av murerhammer (fig. 1, 4. del) er det best å velge den med ett egg, fordi hammeren med to egg (hammer-kutter) brukes til spesialarbeider, og i tillegg er den 1,5 ganger tyngre enn hammeren med ett egg, som har en vekt på 0,7 kg. Viktige verktøy er også vaterpasset (fig. 1, 6. del), som bør være så stort som mulig, loddsnoren (fig. 1, 3. del), som vi også kan lage selv, lekter for måling, avretting og kontroll, og snor. Lange lekter kan også brukes til å rette opp murstein, ved at lekten legges inntil rekken av murstein og enkelte murstein slås inn i rett linje ved hjelp av slag på lekten. Snoren trengs som føring for å legge opp mursteinsrekken, ved at snoren bindes i begge ender av muren til to lekter, samt til kontroll av planheten til ferdige murer (fig. 2). Der snoren kommer bort fra muren, er muren innhul, og der den presser mot den, er den utbulende.
Etterisolering av fuktige vegger der mørtelen allerede smuldrer opp og malingen flasser av, er, som vi har sagt, en av de oppgavene som skaper mest bekymring og er vanskeligst å løse. En fullstendig løsning på dette problemet tar svært lang tid og kan bare oppnås med betydelige investeringer.
Før vi begynner etterisoleringen av slike fuktige vegger, må vi forsikre oss om hvorvidt det er mulig å føre isolasjonen inn under gulvnivået i bygningen. Hvis det ikke er mulig, og bygningen har betonggulv uten kjeller, er det bortkastet å starte arbeidet, fordi fuktigheten vil omgå den nye isolasjonen.
For etterisolering kreves større og omhyggelig utførte murerarbeider, noe som betyr at et slikt arbeid krever en viss fagkunnskap (sl.3, 1. del). Først må veggen åpnes langs den ønskede linjen. Denne linjen bør ligge over terrengnivå, men under gulvnivået i første etasje. Når vi har fastlagt den riktige linjen, må murpussen bankes av både fra innsiden og utsiden av veggen, og en linje der mursteinsradene er omtrent horisontale, må finnes. Det må også passes på å finne de nøyaktige plasseringene til ulike elektriske og andre ledninger i veggene, slik at de ikke blir skadet ved et uhell. Selvbærende - hovedvegger og deres forlengelser bør isoleres. Hjelpevegger, som er bygget på dekker, trenger ikke å isoleres selv om de tilsynelatende er fuktige, fordi de bare kan få fuktighet fra siden fra hovedveggene. Ved isolering av hovedveggene vil fuktigheten forsvinne ved naturlig tørking og fra disse hjelpeveggene.
Åpning av vegger
Vi begynner åpningen av veggene ved å ta ut mursteinene over den valgte linjen (fig. 3, 2. del). Rundt den første mursteinen, oppe, nede og på sidene skraper vi ut mørtelen, deretter løsner vi mursteinen ved å slå på den fra venstre mot høyre og opp og ned, og trekker den ut. Etter at den første mursteinen er fjernet, tar vi de andre svært lett ut. For ikke å forstyrre veggens bæreevne, kan vi åpne veggen i en lengde på én til to murstein. Å åpne veggen over en større lengde er farlig!
Å åpne vegger med en bredde på 1,5-2 murstein, f.eks. en hytte, er relativt enkelt. En mye vanskeligere oppgave er å åpne hovedvegger i bolighus, som har en bredde på flere murstein. Når vi ved åpning av veggene fjerner mursteinene, anbefales det å sette inn støtter av halv- og kvartstein på deres plass, slik at det ikke oppstår utrasing under arbeidet og skade på hånden (fig. 3, 4. del). Hvis vi har klart å åpne veggen helt, jevner vi de frigitte flatene på hovedveggene og smører dem med et tykt lag isolasjonsmasse eller med UB-B-55 hhv. UB-B-65 bitumen. På et slikt forberedt underlag legger vi deretter isolerende bitumenremser med bredde 15-40 cm, som vi på forhånd har smurt med bitumen. Remsene må legges slik at de overlapper veggflaten. Om mulig bør det brukes isolasjonsremser av typen (fig. 3, 3. del). Ovenpå dette skal vi, med et ganske møysommelig arbeid, legge nye, helt intakte og frostsikre murstein i en sterk sementmørtel og slik mure igjen åpningen. Over det nye skiftet med murstein og under mursteinene i den gamle veggen skal det med en jernstang pakkes inn mørtel, som vi kan blande inn små mursteinsrester i. På denne måten, ved å gå bit for bit langs hovedveggen, kan vi utføre etterfølgende isolering av veggen.
I stedet for å ta ut, henholdsvis åpne, veggen på denne måten, kan vi også arbeide med sag dersom veggen er laget av myk stein eller hvis tykkelsen på mørtelen mellom veggene er stor og ligger i horisontal retning. I dette tilfellet bryter vi gjennom veggen på ett sted og fører sagen for murverk gjennom den utvidede åpningen. Med sagen kan vi raskere fjerne mursteinradene, naturligvis også her i små biter. Hvis vi utvider åpningen vi laget med sagen litt, kan vi også føre inn isolasjonsstrimmelen som er smurt med bitumen på begge sider. Etter full herding skal sementmørtel pakkes fast over bitumenet. En av metodene for isolering er den elektroosmotiske metoden.
Det er kjent at fukt trenger inn i veggene nedenfra og opp fra fundamentet gjennom kapillærer. Denne inntrengingen forsterkes av potensialforskjellen mellom terrengnivået og de nedre delene av veggene. Ved å montere isolerende elektroder vil fuktinntrengingen automatisk opphøre.
Elektrodene monteres i veggen over terrengnivå og under gulvets nedre nivå med 15 cm. De lages av jernstenger – armeringsjern – med diameter 12-15 mm. Vi plasserer dem i hull boret med et bor på 2 cm, med en innbyrdes avstand på 40 cm. Elektrodene monteres både på innsiden og utsiden, slik at endene av elektrodene er adskilt fra hverandre med 2-3 cm i veggens senterlinje. Etter plassering av elektrodene skal åpningene fylles med sementmørtel. Endene av elektrodene som stikker ut av veggen, skal forbindes med ståltråd med tykkelse 6-8 mm, og ståltråden til et flatt jern med minste dimensjon 60x60x8mm som er plassert under terrengnivå. Av estetiske grunner er det bra å senke ståltråden som forbinder elektrodene inn i veggen. Elementene i denne installasjonen forbindes ved lodding eller sveising. Det må påses at elektrodesystemet og tråden ikke kommer i kontakt med det elektriske nettet eller med jordingsledninger. Elektrodesystemet må i enkelte tilfeller, på grunnlag av lokale målinger, forsterkes ved tilkobling til likestrøm med lav spenning.
Etter isoleringen av en fuktig vegg følger pussing av veggen, og hvordan dette gjøres, kan du lese i artikkelen Reparasjon og utskifting av puss