Vi hadde et ønske om at kvinnen ikke skulle få vite om mannens lån (slik at han kunne bestille et nytt soverom til henne)… og at mannen ikke skulle få vite at fargen de hadde valgt sammen, ville komme «ved en feil»… og at montørene til stuen ikke skulle dukke opp og banke på døren til henne på bursdagen hennes… Gjennom arbeidet, uansett hvilket det er, kommer det alltid noen krav sammen med folk: noen som er gode (les: velmenende) og noen som er mindre gode (les: det blir vi som får skylden).
Og slik… gjorde vi nesten hele huset for et ungt, harmonisk ektepar. Alt etter mål. Og de… elsker hverandre… og respekterer virkelig virkelig hverandre! Sa jeg at de elsker og respekterer hverandre? Han har et treningsstudio, og tilfeldighetene gjorde at jeg trener der. Jeg ville ikke oppgi navn, så jeg skriver Han og Hun med stor bokstav … forstå det som et navn. ?
Så bærer han en dag en liten wc-kommode og roper rett ut “Ubrk” som de gode bosnierne ville sagt, helt direkte (kanskje også litt redd): “KAN DERE REPARERE DETTE, MEN SLIK AT DET IKKE SYNS NOEN FORSKJELL.” Jeg ser bare sånn ut…jbg…jeg skjønner ikke. Hvem? Hva? Han sier: “Hun er gravid!”, og han ville ikke det minste at hun skulle bli bekymret eller irritert over noe. Du verden, ikke bekymre deg, alt blir helt topp.
Jeg vet ikke hvorfor? men det var mest vår maler som protesterte. Han kan ikke “SOM” få ut en ny lakk som blir som den gamle. Sale, hør her, sier jeg…“Dette må bli som det var!!!” Jeg husker at han foreslo at vi skulle male det hvitt, og så legge det sammen med skinkene til det røykede, så det skulle få litt gulskjær.
I dag, et halvt år senere, ble en liten jente født. Frisk og overlykkelig, noe som hører til i det foreldremiljøet. Sa jeg overlykkelig?
Foto: Shutterstock